Praktiske problemer, kunstneriske løsninger

Gressstier og vedkant holder hagen ryddig. Stiene er bredden på klipperen, slik at de kan kuttes i ett pass. Foto tatt fra A på områdeplanen. Foto / illustrasjon: Boyd Hagen
Foto / Illustrasjon: Boyd Hagen
En «lekegrind» holder sommer squash i bånd.Foto/Illustrasjon: Ruth Lively
Et strå av bjørkekvister på bambusrammer gjør vakre støtter.Foto/Illustrasjon: Ruth Lively
Foto / Illustrasjon: Ruth Lively
Foto / Illustrasjon: Ruth Lively
Foto / Illustrasjon: Vince Babak
I midten av september er paprika og bønner tunge med frukt. En avling av salatgrønnsaker for høstspising har en god start. Hentet fra C på stedets plan. Foto / illustrasjon: Ruth Lively

av Jack Staub
Juni 1996
fra nummer 3

Grønnsakshagen min er min fristed. Etter en anstrengende ukes arbeid i New York City, drar jeg mot hagen min på en gårdsplass fra 1700-tallet i Bucks County, Pennsylvania. De enkle, metodiske gledene ved å plante, plukke og hakke er den perfekte balsam til min bybårne hjerne. Det er fredelig og stille her — stille, det vil si til de mange ender, gjess og påfugler jeg fortsetter kommer rundt for å innlede en samtale med meg.

Utformingen av hagen er veldig grunnleggende, men effekten er alt annet enn kjedelig. Det er fire rektangulære senger omgitt av gressstier og lukket i et gjerde for å holde ender og gjess ute. Jeg har funnet mange muligheter til å gjøre hagen vakker, fra den vagt viktorianske utformingen av gjerdet og arbors, til hjemmelagde plantestøtter i engelsk stil, til den fete jordbærkrukken som sitter midt i hagen. Og når jeg står overfor en utfordring, prøver jeg å finne på en løsning som ikke bare er hagebruklig, men også behagelig for sansene.

Hagen er på den eneste ganske jevne, åpne plassen som er tilgjengelig – over en kjøretur fra huset og opp en kort, bratt bakke. På en eller annen måte måtte jeg koble hagen til huset fysisk og visuelt. For å gjøre tilgangen enkel la jeg et trappetrinn opp midt på den bratte bredden, og brukte gamle kantstein i Philadelphia som slitebaner. Av til den ene siden kurver en annen mindre trapp opp til en port i hageens vestende. Denne stien er praktisk til kjøkkendøren, så jeg kan lett løpe opp for å høste grønnsaker og urter.

For å fullføre den visuelle forbindelsen og forankre grønnsakshagen i landskapet, lagde jeg en inngangshage på bredden ved å plante små bartrær og noen få andre prydplanter. Jeg tynnet ut den livlige rosa floxen som truet med å ta over, men det er nok igjen til å stille et fint midsommershow. Selv om du ikke kan se inn i hagen fra første etasje i huset, ser andre etasjers vinduer direkte på den – et sjarmerende syn fra soverommene og kontoret på ovenpå.

Lykkes som en helgartner
Å være i hagen bare i helgene setter noen begrensninger på meg. Siden jeg ikke er mye for å fange potensielle problemer, prøver jeg å unngå dem. Jeg dyrker ikke rotgrønnsaker — det er rett og slett for mange skadedyr under bakken. Jeg unngår også kål i full størrelse, selv om jeg har kunnet høste gode hoder av en kortsesong, miniatyr savokål. Jeg har lært å lage mindre såinger av raske avlinger som brokkoli raab, fordi jeg kanskje bare har en høsthelg. Jeg favoriserer salater som «Rouge d’Hiver», «Capitane», «Romance» og «Merveille de Quatre Saisons» for mild smak, fordi bladene ikke er for bitre til å nytes når de boltes. Og «Blue Lake» er en flott stangbønne for meg fordi belgene smaker godt selv når de blir store.

Jeg ser etter varianter som er attraktive og produktive. Jeg nyter de finskårne bladene av mizuna og frisée endive. Jeg har paprika som modner ikke bare til grønn eller rød, men også til syrin, elfenben og oransje. Og jeg har alltid chard, både rubin og hvit, for det fine showet.

New Zealand spinat er den mest vellykkede nye avlingen jeg har dyrket på år. En midtsommerplanting varte til frost, uplaget av sykdom eller skadedyr. Den er pen, deilig rå eller kokt, og skarp selv i det varmeste været. Malabar spinat er en annen pseudosinat som gjør det bra i varmen. Denne vinplanten har store, krøllete blader som virkelig smaker spinat.

Gjør underlaget til en del av showet
Stangbønner er en av favorittavlingene mine, og jeg elsker det arkitektoniske utseendet til en bønneteepee. En jeg hadde sett på et besøk i England, inspirerte meg til å lage min egen versjon hjemme. Den grunnleggende strukturen er laget av bambus, og deretter «tekket» med et lag bjørkegrener, som var lett tilgjengelig fra en lund på eiendommen vår. Enhver ganske rettbenet gren vil gjøre det. Etter å ha lagt over bjørken, binder jeg det hele sammen med hyssing, slik at greinene ikke trekker seg bort fra bambusskjelettet når bønnene begynner å ta tak. Teppene med stråtak gir hagen en Cotswolds-effekt og er nydelig til og med bar.

Jeg har også laget lave, løpende A-rammer fra de samme tre elementene. Disse er bra for klatrere som vokser i lavere grad som snap-erter, som ikke trenger høyden på en tipi. Kom høst, jeg pakker sammen innsatsene, kvistene og garnene fra hver struktur og lagrer dem hver for seg, slik at de er klare til bruk neste år.

Som alle grønnsakshager vet, kan squash være ekstremt uregerlig i en liten hage. Etter flere år med å holde ut store, inngripende blader og viltvoksende vinstokker, brukte jeg den samme bambus-og-kvistteknikken for å lage en «lekegrind». Jeg markerte et område 6 fot 12 fot og kjørte korte bambuspinner i bakken i hvert hjørne og hver 2 fot langs sidene. For å fullføre rammen, bundet jeg lange bambusrør horisontalt rundt toppen av hver side med hyssing. Så “plantet” jeg bjørkekvister langs den ytre omkretsen. Jeg bundet kvistene til toppen av rammen ved å veve garn inn og ut fra en loddrett stokk til den neste.

Til slutt ga jeg kvistene et hårklipp med hagesaks for å gjøre toppkanten ensartet. Inne i pennene spiller seks åser med squash veldig fint sammen og forstyrrer ikke hagenes naboer.

Hagebruk med blått bånd
De første årene tok jeg meg aldri veldig seriøst som grønnsakshage. For omtrent åtte år siden skrev jeg inn noen av produktene mine på den lokale messen. Det startet som en lerke, men overraskende vant jeg noen bånd. Nå gjør jeg det hvert år, og jeg har en ball. For hver oppføring må jeg ikke ta med ett, men flere perfekte og matchende eksemplarer. Alle, fra bestemødre til femåringer, deltar, og det er en veldig nabosak. Jeg må imidlertid innrømme at når jeg kommer hjem med en håndfull bånd, er jeg helt glad for å ha vunnet.

Hagen min er en uendelig kilde til glede. Jeg blir aldri lei av at jeg kan dyrke det jeg spiser. Jeg fortsetter å undre meg over at de små frøene vil produsere det oppsiktsvekkende brokkolihodet, eller den perfekte raden med skarp romaine, eller den majestetiske pyramiden med bønner dekket med belger og blomster. Men en av de viktigste gledene i hagen min er å finne måter å gifte meg med det utilitaristiske med det estetiske. Å løse problemer med fantasi og visjon. Å vokse middagen min og ha noe vakkert å se på.