Tre: Oppvarmende vinterarbeid

Oppvarmende vinterarbeid – høsting og stabling av tre. Klikk på en annen pix for å forstørre og lese bildetekst. Foto / Illustrasjon: Susan Belsinger
Å bringe inn veden.
Laster ut store vedkubber som må deles.
Tre arbeidsområde – lossing, splitting og stabling.
Det er bra å bruke hørselsvern og tunge hansker når du arbeider med splitteren.
En vedkløyver gjør oppgaven med å dele store tunge tømmerstokker mye lettere. Men du kan ikke høre gjessene når de flyr over …
Den beste måten å flytte veden på for stabling er den pålitelige, gamle hagetrillen.
Stabler krydret treverk på verandaen.
Det er en kunst å stable en trehaug – endene må stables vekselvis for styrke og stabilitet – og for meg liker jeg estetikken.
Jeg samler opp små biter og trebiter som jeg kan ha for å starte en brann.
Varsku her!
Oppvarming kveldsmat. Det er bra å plassere en metallnett på toppen av ovnen slik at gryten ikke trenger å hvile rett på komfyrtoppen.

I løpet av de kalde værmånedene, når vi ikke kan hage ute, er det en annen oppgave for mange av oss som krever konstant flid: ved. Jeg tenker på å klippe, samle, laste, losse, stable, samt holde ilden i komfyren i gang, som en slags vinterhage. Det krever omtrent like mye utendørs arbeid, så mye fysisk arbeid (om ikke mer), og lar en være i kontakt med naturen så vel som i harmoni med årstidens syklus. For meg er disse gjøremålene fysiske og krever anstrengelse av kroppene våre, men samtidig er de meditative, slik at våre sinn og sjel kan reflektere eller føle det vi trenger når vi går rundt arbeidet.

“Mirakuløse krefter og fantastiske aktiviteter – trekke vann og hugge treverk”
—P’ang Yun, buddhistmunk, 800-tallet

For snart 30 år siden, da vi bygde vårt passive solhus, var vi mye yngre, ganske pionerer i ånden, og vi la i en vedovn uten reservevarme sammen med solsystemet vårt. Sørsiden av huset er et drivhus, så vi får ganske mye solforsterkning på en solskinnsdag om vinteren; mens jeg på en overskyet dag kjenner at kjølig luft beveger seg rundt. Det er en rørformet vannvegg som skiller drivhuset fra oppholdsrommet, selv om det ikke er et helt eget rom. Plantene ser ikke ut til å tenke på at det noen ganger blir ganske kjølig der inne.

Gjennom årene, med små barn, la vi til noen elektriske varmtvannsfabrikkovner. Å ha en vedovn som primær varmekilde er mye arbeid og krever konstant oppmerksomhet. Både Tomaso og jeg kjenner ovnens funksjoner godt. Jeg kan ane når det trenger tre ved følelsen av at varmen kommer ut av det, så vel som lydene det gir. Akkurat som jeg vet om det er fyr – jeg kan ane det – om jeg trenger å lukke ventilasjonsåpningene og om komfyrrøret blir tett. Jeg er den siste som legger meg om natten, så jeg stokker ovnen og skrur den ned for å vare gjennom natten. Tomaso er først opp, tidlig på morgenen, så han stokker ovnen og får den i gang og fyller den før han skal på jobb. Foruten å slippe hunden ut, får ovnen oppmerksomheten min før jeg begynner dagen.

Vi lever omgitt av skog, så drivstoffet vårt er urverk, det er gratis bortsett fra vårt arbeid og for gassen som trengs for å kjøre motorsagen, traktoren og vedkløyveren. Hvis det ikke var for sistnevnte, ville karbonavtrykket vårt være minimalt. Likevel føler jeg at vi gjør det bedre enn folkene langs veien, bor i store hjem og tankeløst skrur opp termostaten. Ovnen vår er tett og vi brenner tørt tre. Vi bruker for det meste dødfall, som er tre som allerede er nede, ikke har begynt å råtne og er et godt valg, siden det allerede er delvis krydret, noe som betyr at det har tørket og mesteparten av fuktigheten har fordampet. Imidlertid kutter vi også stående dødt tømmer, noe som er best siden det vanligvis har mindre råte og også er krydret. Det meste av treverket på eiendommen vår er johannesbrød, eik, kirsebær og lønn, så vi brenner det som er lett tilgjengelig og lettest å komme til.

Jeg er ikke en som liker å bruke eller bryr meg mye om lyden fra motorer eller elektroverktøy; Jeg er glad for å la andre kjøre motorsagen, vedkløyveren, rototiller, gressklipper osv. Jeg vet hvordan jeg bruker dem hvis det er nødvendig, men jeg vil heller lukke for hånd eller med en hakke, eller stable og bære masse skog . Derfor tilbringer Tomaso, som tilbringer helgene i vindsurfing over vannet om sommeren, vinterhelgene i skogen med motorsag. Han kler seg etter været og bruker ørebeskyttere, går ut i skogen og bestemmer hvilket dødfall eller stående tømmer som skal kappes, og bruker motorsagen til å kutte den i komfyrlengde. Noen ganger gjør han dette med en kompis. Så får han den gamle traktoren i gang, hekter vognen og laster veden inn i vognen. Når jeg hører ham komme opp bakken, går jeg på tunge klær og arbeidshansker og går ut for å hjelpe.

Vi laster vognen ut ved trehaugen der vi stable ved som må krydres. Store biter kastes i en haug som skal deles. I fjor, etter 30 år med å dele med øks, kjøpte vi en vedkløyver. Det sparer sikkert mye tid, men det bruker gass og lager mye støy. Jeg liker å stable og liker å bygge endene på trehaugen, og veksle stokkene slik at de stables for å bære belastningen. Jeg tror at det er en kunst å bruke og bruke ekstra tid på å lete etter akkurat de riktige loggene for å gjøre den jevn og stabil. Deretter laster vi det tørreste trevirket i trillebåren, og det trilles til verandaen. Vi lagrer det krydret treverket der. Tomaso (og noen ganger jentene hvis de er hjemme) står nederst på trappetrinnene og kaster tømmerstokkene til meg; Jeg fanger og stabler. Dette er en god treningsøkt. Fra verandaen bæres treverket inn i huset og legges i treboksen ved siden av vedovnen. Jeg regner med at jeg bærer rundt 10 laster om dagen, som jeg bærer i armene mine, omtrent tre til fem stokker om gangen. Både Tomaso og datteren Cady bruker tømmerbæreren, som jeg synes er tungvint, for ikke å snakke om at jeg ikke kan løfte den når den er full.

Våre nede er åpen stue med kjøkken-stue og ildstedet er virkelig hjertet i vårt hjem. Vedovnen og varmen den produserer er en felles ting. Vi har et stort bord nær komfyren der vi spiser, skriver, beregner og henger. Alle som kommer inn dras mot ovnen og går over for å stå eller sitte ved den. Jeg varmer opp vann på det, varmt brød på det og oppvarmer gryter med suppe eller andre rester. Når jeg tømmer asken i askebøtta, bærer jeg den ut for å kjøle seg ned, og så sprer jeg potashet rundt hagen. Treaske er en kilde til kalium, som er K-delen av NPK som hagejorden vår trenger. Jeg vil grave den inn for å gi næring til hagejorden når våren ruller rundt.